Den har den melankolske ettertenksomheten til Mazzy Star-vokalist Hope Sandoval.

Agderposten

Skral Festival stora scen
Irya’s Playground
Foto: Maja Holand
Helge Olav H. Ramstad
12. Juli 2008 12:50
5/6

Svensk Stemmeprakt:

Irya Gmeyner og musikerne fikk god kontakt med sitt publikum.
En lang instrumentalintro med trommer, bass og keyboard åpner denne ettermiddagskonserten, som starter to timer senere enn opprinnelig programmert. Programendringen bidrar kanskje til å gi det svenske bandet et større publikum enn de ellers ville hatt. Den første assosiasjonen introen gir, er Røyksopp og «Eple» fra 2002. Og den likte vi jo. Bassisten frir til publikum ved å sette seg på scenekanten og dingle med bena. Resten av bandet og frontfiguren omsider på scenen, de også, uten at vi har kjedet oss i deres fravær. – Vad kul att vara i Norge, sier Irya, etter en rytmesterk og god førstelåt.

Fine variasjoner
Irya Gmeyner kommer fra England, men bodde det meste av oppveksten i Sverige. Etter en ny periode i England som gatemusiker med balalajka, slo hun seg sammen med svenske musikere, i bandene Cirkus Cirkör og Urga. Ifølge hennes egen nettside har Urga fremdeles høy status på alternativscenen. Men bandet har ikke latt høre fra seg på lenge. Derimot hører vi gjerne mer fra Irya, som har en sterk stemme med fine variasjoner.
«Room 54», som bandet følger opp med, er riktig nok ikke blant låtene som viser dette tydeligst. Her hører vi ganske tradisjonell rock, men for all del: godt fremført, og fremdeles med lyse pling og plong fra keyboardet i noen soloer. Dette er elementer som får oss til å lytte ekstra godt.

Danselyst
Men tilbake til Gmeyners stemme: Den har den melankolske ettertenksomheten til Mazzy Star-vokalist Hope Sandoval.
Mazzy Star var et amerikansk dreampop-band som ble dannet allerede i 1989, men som ble mest kjent for «Fade into you» midt på 90-tallet.
I lengden ble den noe svevende stilen og forsterkede klangen på vokalen muligens overdrevet i Mazzy Star-konseptet. Irya Gmeyner fremstår som en dempet utgave av Mazzy Star.
Hun og bandet er dessuten mer varierte i uttrykket, og stemningsleiet. En keyboard-crescendo løfter stemningen til danselyst, og gleden vedvarer i «I know what I want» – en låt å cruise på landeveien til, med nedrullede vinduer!
Jeg nevnte bassistens publikumsfrieri; han prater også til publikum i samme grad som vokalisten, skryter av andre festivalband og dirigerer applaus.
Vokalisten har også scenetekke, i tillegg til en flott ytre fremtoning.

Vekte nysgjerrigheten
Fremdeles var det høylys dag da dette svenske bandet spilte, og rocke-nattmenneskene var trolig ikke klare for dagens dose lydinntrykk.
Vi tør knapt tenke på hvor mange som ville gått glipp av Irya Gmeyner med en tidligere konsert. Med en musikalsk variasjon som heldigvis breiet seg ut mot slutten av konserten, gjorde bandet i hvert fall undertegnede nysgjerrig på hva mer de vil levere oss fremover.